De blendende lyktene lyste opp en skremt grevling idet bilen kom fram rundt en sving. I siste liten rakk den å flykte over veien og hoppe ned i grøfta, i samme øyeblikk som det brølende kjøretøyet passerte.
Bilen nærmet seg et kryss med stikkvei til en gård. En enslig lysstolpe skinte på veien, og avslørte i et kort glimt at kjøretøyet som passerte var en mørk transportvogn med sotede sidevinduer.
Lyset fra frontlyktene sveipet forbi et skilt i en venstresving: Greveveien.
Bilføreren hadde kun sikt rett fram, der skinnet fra lyktene traff veien. Området rundt var ekstra dunkelt på grunn av alle de mørke trærne.
Ved neste kryss tok sjåføren til høyre. Veien ble smalere, og vognen sakket farten. Bilføreren vendte fjeset mot skogen. Til venstre lå en grusvei. Bremselysene glimtet rødt, bilen svingte inn og klatret opp en bakke. Etter en slak sving øverst i bakken stoppet kjøretøyet. Motoren døde ut. Det ble mørkt og stille.
En mann med caps hoppet ut av vognen og skjøv opp sidedøra.
Mannen så ned på et livløst menneske. Han grep tak i skuldrene og trakk kroppen ut av bilen. Den livløses hæler dumpet ned på bakken. Han tok et nytt tak under armene og slepte mennesket inn i skogen til en liten lysning. Mannen slapp kroppen forsiktig ned på mosen blant noe lyng og gikk tilbake til kjøretøyet. Han startet motoren, snudde bilen så det singlet i grusen og kjørte tilbake.
Fra skogen lød igjen de vanlige lydene: vindsus fra tretoppene og noe blafring av løv. Mennesket lå urørlig i ly av vinden. Ti minutter passerte før det plutselig raslet i krattet. Et dyr med bustete hale dukket fram fra bak en stamme. Det stoppet og været.
En ulv.
Den bøyde hodet mot bakken og snuste mens den kikket mot den etterlatte kroppen, løftet og så seg forsiktig rundt. Det luktet farlig, av menneske. Men der mennesker var, fantes det også mat. Den hadde ikke spist på flere dager, og var allerede blitt tynnere på sin lange vandring fra øst mot vest.
Ulven snek seg mellom noen trær og sirklet sakte nærmere kroppen. Få meter unna stoppet den opp og spisset ørene.
En kvist knakk plutselig fra den andre siden av den åpne glennen.
Den hørte lyden og krøket beina, sto helt stille og fokuserte mot noe rett fremfor seg. Det rørte seg i buskene på den andre siden av mennesket. Ulven løftet hodet.
Et vesen på fire steg fram ved buskene. Et annet dyr. Ulven senket snuten i retning av mennesket mens den holdt blikket festet på rivalen.
Dyret beveget seg mot ulven. Dette var ikke en annen ulv. Kanskje ikke et annet dyr heller. Fjeset og øynene lignet et menneskes. Vesenet beveget seg på alle fire, men skrittet rart. Litt som et menneske, men også litt som et dyr. Det stoppet opp og festet blikket rett på ulven, som sto helt stille, som frosset til bakken.
Det livløse mennesket lå mellom ulven og den nyankomne skapningen.
Ulven knurret en lav og dyp advarsel.
Skapningen hveste tilbake og løftet noe som lignet en klo mot ulven. Den lød som et menneske som forsøkte å høres ut som et dyr. Øynene glimtet truende.
Ulven hoppet bakover to steg, snudde seg fremover igjen og huket seg lavt mens den studerte motstanderen. De var omtrent like store, men den ukjente virket likevel litt kraftigere. Kanskje på grunn av hodet, som virket stort. Det var en stor manke av hår rundt fjeset på skapningen.
En svak eim av røyk og stim av noe stramt nådde ulvens nese. Den luktet som menneske. Men den beveget seg ikke som det, heller som et dyr på fire.
Ulven leet usikkert på det ene øret og været. Den studerte rivalen. Som hos et dyr var det hår på skapningen, men den hadde også noe tøy, som hos et menneske. Ulven rørte igjen på det ene øret. Dette hadde den ikke sett tidligere.
Skapningen skrittet truende nærmere. Ulven spente seg og var klar til å flykte, den øynet motstanderen tydeligere nå. Den uventede rivalen hadde flere enn fire bein: Noen mindre legger så ut til å stikke ut fra siden langs kroppen. Den så ikke ut til å ha hale. Bakbeina reiste seg høyt bak ryggen, med spisse ledd. Hodet til skapningen var hvitt, ovalt og flatt som et menneskefjes, omkranset med langt, svart hår.
Ulven trakk igjen usikkert på ørene.
Skapningen løftet kloen raskt mot ulven, hugget i lufta og hveste på ny.
Ulven så plutselig det hvite i øynene på den. Det var tydelig blikket fra et menneske.
Ulven klynket. Den snudde seg forsiktig med halen mellom beina, kraslet seg inn mellom noen busker, snudde hodet og så at skapningen fortsatt sto helt stille og stirret etter den. Ulven snøftet skuffet før den lusket sakte tilbake mellom noen trær og forsvant inn i krattet.
Det var stille en lang stund. Først da ulven var helt ute av syne, vendte skapningen oppmerksomheten mot det livløse mennesket og beveget seg mot det.
Den merkelige fremtoningen gikk på fire bein. De forreste beina så ut som knyttede never under en bar underarm, som hos et menneske. Leddene på bakbeina lignet på vanlige knær, men alle knoker og bein pekte motsatt vei: bakover. Deler av lårene var kledd i tøystoff. Nederst ved leggen var det noe som lignet sko. Bakbeina med de spisse leddene fikk skapningen til å ligne på en stor gresshoppe når den beveget seg. Den manglet noe bak; det var bare bein, verken rumpe eller hale. Flere mindre lemmer stakk ut langs siden på kroppen. I mørket så de nesten ut som korte vinger.
Skapningen listet seg helt fram til mennesket som fortsatt lå urørlig på bakken. Det lange, svarte håret skjulte fjeset. Den bøyde hodet ned. En tjafs av en festet hårlokk løsnet fra hodet på skapningen og dinglet løst i lufta som en hengende slange. Den snuste lenge på mennesket, fra ansiktet og ned til halsen. Så lenger ned på kroppen, forbi buken og til skrittet. Den trakk inn luktene og klynket svakt mens den kikket opp mot ansiktet, løftet ett av forbeina sine og rørte ved skrittet på det livløse mennesket. Ingen reaksjon. Skapningens forlemmer lignet menneskehender – med fingre.
Den skrevde over den livløse. De rare beina på skapningen sto ut i en umulig vinkel i forhold til fjeset, som om kroppens underdel var vridd helt rundt. Den bøyde hodet og snuste igjen ved magen og skrittet. Det hengende håret la seg i krøll på kroppen.
Skapningen lagde lyder. Den peste tungt og ga fra seg et stønn. Så trakk den inn pusten dypt med et gisp, før den slapp den ut igjen med et hulk. Den snuste dypt oppover kroppen på den liggende og la seg sakte over mens den lot nesa gli langs huden opp mot halsen. Den sniffet helt opp til ansiktet.
Det var en ganske ung mann uten skjegg. Huden var glattbarbert. Skapningen luktet på leppene og nesa til mannen. Den la fjeset sitt kloss opp mot ansiktet og snuste dypt, igjen og igjen. Den sukket.
Kjeften til skapningen åpnet seg, og en tunge stakk ut. Den slikket opp langs halsen på mannen. Den smattet. Tungen kom ut igjen og slikket videre mot det ene kinnet. Munnen fant en øreflipp, bet seg fast med et hugg og sugde på den en stund, før den slapp og glodde ned i ansiktet.
En tynn, lang dråpe sikkel disset seigt fra gapet ned mot huden.
Brått åpnet mannen øynene og stirret skapningen rett i fjeset.
Et redselsskrik skar gjennom den mørke skogen.
