NOE SKJER i luften straks sjeler av den kristne Gud entrer et rom med ikke-troende. Luften blir fylt av ærbødig forsiktighet og beroligende, lave stemmer. Hvis en snakker høyt i et rom der guds tjenere tråkker, får en ofte følelsen av å ha brutt flere moralske regler samtidig, kanskje uten at en vet hvilke av dem.
Jeg antar at det bare er en følelse, og ikke en realitet, at vi andre, som ikke er prester eller munker, eller nonner for den saks skyld, i enhver religiøs jury høyst sannsynlig er skyldige: at vi løper syndens ærender og tjener dens vellyst og kroppslige forherligelser uten tanke på å dyrke rett moral eller den rene kyskhet.
Jeg trådte forsiktig og forholdt meg foreløpig reservert, men klarte ikke la være å kaste et diskré blikk mot hyllen på kjøkkenet der det vanligvis står en flaske sprit Jägermeister. Det sto heldigvis ingenting der. Jeg så på Holm, om han raskt kunne angi hvordan en hilser og kommuniserer med nonner.
«Guds fred», sa den eldste av de to og lente overkroppen lett fram som hilsen.
«Guds fred», sa den andre rett etterpå. Også hun lente seg lett framover.
«God dag. Jeg er Herlov Holm, og dette er doktor Jon Matson.» Han bukket kort og gjorde en håndbevegelse mot meg. Kvinnene snudde seg i min retning og lente seg enda en gang. Jeg bukket tilbake og smilte forsiktig mot dem.
«Jeg er Moder Superior Anna Elizabeth Armbruster, og er abbedisse ved kommuniteten Den hellige Maria Bertilla», sa den eldste av kvinnene og løftet hånden for å hilse vanlig på oss. «Dere kan kalle meg søster Anna.» Stemmen hennes var lys, sprukken og skjelvende. Hånden hennes var lunken og veik.
«Vi holder til ved foten av Ekeberg, mot gamlebyen.» Søster Anna snakket et overdrevent og stakkato bokmål som viste at hun ikke hadde opprinnelse i norsk kultur. Hun bar et hvitt hakelin som omkranset ansiktet. Jeg antok hun var i 60-årene, selv om jeg ikke kunne se fargen på håret under hodelinet. Det var kun rynkene og den naturlige autoriteten som antydet en høyere alder. Øynene var blasse, lyseblå og litt fjerne bak posete rynker. Et lite sølvkors hang rundt halsen hennes.
«Jeg er søster Katarina Hart, og er novise på Saint Maria Bertilla», sa den andre kvinnen og bøyde hodet lett mens hun håndhilste på oss begge. Stemmen hennes var myk og forsiktig, men ren. «Vi kaller vårt fellesskap oftest bare for Bertillahjemmet. Dere kan kalle meg for søster Katarina.» Hånden hennes var noe fastere enn abbedissens, men noe veik, den også. Hun hadde ikke et hvitt hakelin rundt hodet, bare et enkelt løsthengende hodelin. Hun hadde rene ansiktstrekk og kunne være under 40 år. Øynene hennes var store og mørkeblå og så mer direkte på oss mens hun snakket. Også hun hadde en antydning til en utenlandsk aksent.
Silje kom opp fra underetasjen med en vannkoker. Hun håndhilste kort på de to søstrene, sa fornavnet sitt og føyde til at hun var assistent i huset. Det så ut som de godtok dette uten å stille spørsmål. Silje var en stor kontrast i klesveien med trang t-skjorte der hun tuslet inn på kjøkkenet og satte fra seg vannkokeren.
«Vi vil melde en person savnet», sa Anna da hun snudde seg fra Silje og mot Holm.
«Vent litt, søstre», svarte Holm. «Jeg tror vi skal trekke oss inn til biblioteket bak glassveggen. Der kan vi snakke i fred.» Han pekte. «Jeg vil ha med min assistent Matson, om dere ikke har noe imot det. Så kan min andre assistent jobbe uforstyrret her ute.» Holm så på meg og deretter på søstrene. Jeg nikket, og de svarte ved å se på meg og bøye hodene.
«Kan jeg kanskje by dere på en kopp te?» spurte Holm. «Med melk?»
«Ja, tusen takk», sa Anna.
Jeg antok at Holm allerede visste mer om dem enn meg. Han så ut til å vite hvilken kulturbakgrunn de kom fra og at de sannsynlig foretrakk melk til teen. Her til lands er det jo mest vanlig med sukker.
Holm så bort på Silje, som nikket til svar. Hun var allerede i gang med vannkokeren.
Etter at vi hadde satt oss ned i biblioteket og drukket litt te, var de klare til å fortsette. Jeg kastet et blikk gjennom glassveggen og så Silje, som fortsatt sto på kjøkkenet og mikset noe i et glass.
«Vi vil melde en postulant som savnet», sa Anna.
«En postulant?» spurte Holm. Han holdt fingertuppene mot hverandre.
«Det er en av våre på Bertillahjemmet, søster Alex, som er savnet», sa Anna.
«Søster Alex?» spurte jeg.
«Hun heter Alex Kempi, med x i fornavnet», sa søster Katarina. «Og Kempi rett fram.»
«Alex Kempi er altså den savnede?» sa Holm.
«Ja, det er korrekt», svarte Anna.
«En meget dyktig postulant hos oss», fulgte Katarina opp.
«Unnskyld», avbrøt jeg. «Hva er en postulant?»
«Det er en kvinne som søker seg til oss, men som hittil ikke har avgitt forpliktelse til Gud», sa Katarina. Hun så på meg med et åpent blikk.
«Jeg trodde det het novise før man ble nonne», sa jeg.
«Det er korrekt», svarte søster Anna. Så sa hun ikke mer. Det ble stille en kort stund.
«Graden hos oss er at man starter som postulant, som er det samme som det dere kanskje ville kalle en kandidat», sa Katarina. «Etter en tid som postulant kan man få en prøvetid som novise. Da er det forberedelser til å tre inn med løfte for all tid i vårt religiøse ordenssamfunn.» Søster Katarina snakket stakkato og rent med et tekstlig bokmål uten svingninger i tonen. Jeg ante at hennes tykke r-lyder hadde en opprinnelse i amerikansk eller engelsk kultur.
«Dere sier at Alex Kempi er savnet», sa Holm. «Betyr det at hun er forsvunnet uten at dere visste at hun forlot Bertillahjemmet, eller forsvunnet ved at hun ikke er kommet tilbake til dere etter avtale?»
Søstrene så på hverandre.
«Søster Alex forsvant uten at vi visste at hun forlot oss», sa Anna.
«Ok», svarte Holm. «Når forsvant hun?»
«Vi tror hun forsvant for tolv eller tretten dager siden.»
«Tror? Dere vet ikke?» Herlov Holm beveget fingertuppene mot hverandre. Hans spesielle vane når han begynner å tenke. Først tomlene mot hverandre, så pekefingrene, og hele veien til lillefingrene. Så tilbake til tomlene og ny runde.
«Søster Alex foretrakk å isolere seg på rommet sitt den siste tiden før hun forsvant», sa Anna. «Hun følte seg ofte dårlig. Det ble derfor til at vi skuffet mat til henne gjennom en lem nederst på døra, to ganger daglig. Vi skjønte at hun trengte fred. Etter to dager uten å høre fra henne sjekket vi rommet hennes, men da var hun borte.»
«Maten var urørt?» spurte Holm.
«Den ene tallerkenen var halvspist, men det var i alt fire tallerkener i rommet. To av dem sto midt på gulvet. Hun hadde flyttet på disse og gitt plass til de to neste tallerkenene med mat som ble skjøvet til henne, men ikke noe av maten på de tre tallerkenene var rørt.»
«Så da vet dere faktisk ikke det nøyaktige tidspunktet hun forsvant, kun at det var etter måltid nummer to den første dagen, og før frokost den tredje dagen.» sa Holm.
De to søstrene så på hverandre og nikket med store hodebevegelser. De var synlig imponert.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar