lørdag 29. oktober 2022

Leseutdrag Chagall stjålet

Kapittel 2



JEG STO på en stor terrasseplatting i bydel Sagene i Oslo og trykket på en rund dørknapp på et gammelt, gult murhus. Adressen var Maridalsveien 221 B. Under meg var det en underetasje. Huset lå i en liten skråning, slik at underetasjen kun var synlig fra baksiden. Foran huset sto et høyt tregjerde som fortsatte mot et blokkhus i mur, med adressen 221 A. På den andre siden av gaten kunne jeg se det buede taket på Bjølsenhallen.

Jeg skulle besøke min gode venn spesialetterforsker Herlov Holm, som jeg ikke hadde sett på noen måneder. Jeg var nylig kommet tilbake til Oslo etter en lengre reise til Sør-Tyrkia ved Iskenderun i en slags kombinert jobbe-, påske- og vårferie. Det hadde vært en hard reise med mye jobb en drøy måneds tid med andre kolleger fra Tyrkia ved grensebyen Antakya mot Syria, før jeg siden reiste til Iskenderun for å slappe av en måned på et passende feriehotell uten barn eller fulle folk. Etter nødvendig hvile kunne jeg frisk og opplagt reise hjem til et vårlig Oslo.

«Ja, hvem er det som ringer på?» spurte en metallisk stemme fra en høyttaler bak et lite gitter. 

Jeg bøyde meg fram mot høyttaleren.

«Hei, det er Matson.»

«Kom inn.»

Det skurret. Døren var åpen noen sekunder. Jeg grep håndtaket, trykket det ned, trakk i døren og trådte inn. Det var en porttelefon i entreen rett innenfor, men Holm sto ikke der for å ta imot meg. Jeg skjønte at han hadde åpnet inngangsdøren med en fjernkontroll fra et annet rom i huset. Han var antakelig i arbeidsrommet i underetasjen, eller i biblioteket i første etasje. 

Noen ganger foretrekker nemlig Holm å svare besøkende med en gang og trykke på åpne-knappen med fjernkontrollen fra et av disse rommene i stedet for å la den besøkende stå utenfor og vente, mens han selv må skynde seg å gå helt ut til entreen for å ta imot. Dette skjer særlig hvis han venter en venn han stoler på, og i mellomtiden er opptatt i arbeidsrommet eller biblioteket. Det er fordi han ikke ønsker å rive seg løs med en gang, men heller ta imot besøket etter hvert, når gjesten har kommet helt inn i huset. 

Jeg hadde sendt noen SMS på forhånd og varslet at jeg var på vei, så jeg var selvfølgelig ventet. 

Jeg var litt ekstra spent å treffe Holm denne gangen. Jeg hadde nemlig brukt tid på å utvikle en bart under oppholdet i utlandet. Ja, en sånn hårete dings mellom nesen og leppen. Nå var jeg ivrig etter å vise den fram til Holm.

Flere av de tyrkiske kollegene jeg hadde blitt kjent med under oppholdet ved Antakya,  spesielt de populære med sterkt dametekke, hadde bart. Jeg mente derfor at også jeg kunne få utbytte av å skaffe meg noe lignende. Så der hadde jeg begynt å la være å barbere meg under nesen for å utvikle en bart på linje med kollegene. Det ble ikke den tettsittende tingen de lokale gutta så ut til å dyrke uten problemer. Hårveksten i fjeset mitt hadde ikke grodd så raskt og fyldig som jeg hadde forventet. Barten min vokste heller ikke helt i samme retning som det jeg kunne observere hos de andre. Den vokste tvert imot mer ut langs siden enn den vokste tett og kort ut rett over leppen. Så derfor ble det til at jeg heller utviklet en lang og smal bart som begynte å krølle seg til den endte opp i en begynnende snurr i tuppene.

Nå ville jeg høre hva Holm syntes om dingsen. Jeg hadde selvfølgelig en liten følelse av at han ikke kom til å like barten. Herlov Holm er for meg kjent som en noe konservativ type som fort kan mislike enkelte hendelser som utfordrer den etablerte samfunnsorden, og han er ofte kritisk til, som jeg har hørt ham si, impulsive påfunn som utføres uten plan, og derfor ofte ender motsatt av det som er intensjon. Noe sånt. 

Men kanskje han denne gangen likevel ville anerkjenne mitt siste påfunn? Man vet aldri med Holm, men enkelte ganger har jeg erfart at han faktisk kunne anerkjenne ideer, om han syntes de var gode.

Barten gjorde at jeg, etter mitt syn, hadde et annet blikk enn tidligere. Min personlighet utviklet på en måte en mer markant karakter for hver dag jeg så meg i speilet. Den bidro til å gi ansiktet mitt mer maskulinitet. I speilet kunne jeg også ane en mann som så tilbake på meg med noe mer autoritet enn tidligere: Han fremsto som en langt mer selvsikker type. Uten bart hadde mannen i speilet tidligere nesten sett litt barnslig ut, med det litt for runde ansiktet. 

I tillegg til barten måtte jeg også velge et ansiktsuttrykk som passet den. Jeg hadde posert foran speilet og gjort forskjellige artige grimaser, og siden mer alvorlige uttrykk. Jeg endte opp med en mine jeg kunne bruke for rette øyeblikk. Jeg hadde faktisk øvd på å holde dette uttrykket, som jeg antok kunne fremheve de beste kvalitetene ved et fjes de fleste ville finne tiltrekkende og interessant.

Minen jeg hadde valgt, var et lite smil med lett hevede øyenbryn og et snev av glimt i det ene øyet.

«Hallo», hauket jeg fra gangen da jeg kom inn, sparket av meg skoene og skrellet av meg jakken.

«Hei! Er det ikke min unge venn, doktor Jon Matson?» kom det fra Holm i stuen. Stemmen hans nærmet seg døren ut til gangen. «Kommet fra en lengre tur og …» Han stoppet brått opp da han så meg, og slapp pusten hørbart ut. Lettere oppgitt, som en far foran en uregjerlig sønn.

Jeg skjønte at Holm hadde oppdaget barten, og innså med en gang at han mislikte den.

Selvfølgelig. Ingen overraskelse. Jeg stålsatte meg og trakk pusten dypt.

Jeg så på Holm. Blikket hans var det samme som en kan få når en finner et ekstra tykt, svart hår i gulrotsuppen. Han rynket øyenbrynene og trakk hodet litt tilbake.

«Hva i alle dager er dette?» spurte Holm med streng stemme.

«Dette er min nye bart», sa jeg selvsikkert.

«Jeg ser det.»

«Og jeg ser, Holm, at du ikke liker den.»

«Nei, den er ekkel.» Han fikk en streng mine.

«Men jeg liker den», sa jeg og strøk lett over mustasjen.

«Hvis man liker en pistrete flisebart, lik den Johnny Depp hadde …»

«… Johnny Depp, ja? Men som du ser: Jeg hadde tenkt en begynnende snurrebart …»

«… så vil nok den fort forsvinne igjen, fortere enn det tok å dyrke den», sa Holm.

«Vel, jeg kommer til å beholde den. Og dyrke den.» Jeg lot hånden falle fra ansiktet.

«Klart du ønsker det, Matson.» Han sukket lydløst.

«Eller kanskje la den gro tett til den er utviklet mot en full Tom Selleck.»

«Ja, det kan jo ta lang tid å få …»

«Jeg har i alle fall et mål, Holm», sa jeg og løftet en pekefinger.

«Å få mer suppe i barten er i hvert fall et klart mål du kan oppnå.»

«Sjarmere ei dame, for eksempel», fortsatte jeg.

«Bakterier fester seg og yngler i en bart.»

«Jeg kommer helt klart til å forsterke mitt maskuline uttrykk med denne barten», sa jeg mens jeg prøvde å overhøre hans argumenter. Jeg fortsatte: «Og gi damene en følelse av at de sitter foran en mann med stor selvtillit og modenhet. Noe de ofte ser etter hos en trygg mann som de kan legge seg i havn med.»

«Det er karakteren, ikke barten, som skaper mannen», sa Holm og blunket sakte mot meg som en gammel ugle.

Jeg følte at vi sto der en stund og målte hverandre i stillhet.

Klart jeg var såret over de kritiske kommentarene. Her hadde jeg brukt lang tid på å passe på bartens vekst; jeg trimmet de ytterste hårtustene på barten hver eneste morgen. Ja, jeg hadde til og med brukt pinsett og saks noen morgener for å trimme vanskelige hår midt i barten. Jeg hadde tilbrakt mye tid og stått foran speilet med prøving av forskjellige ansiktsuttrykk som skulle passe den nye ansiktsfrisyren. Til slutt satt både barten og uttrykket. Jeg var så stolt av jobben jeg hadde gjort at jeg ville dele denne gleden med Holm: å se resultatet av et ferdig dyrket og velpleid ansikt som ville ha fått en hvilken som helst hudpleier eller frisør til å slå hendene sammen i begeistring.

Men istedenfor skulle jeg altså oppleve slakt, og det fra han jeg trodde var min beste venn.

«Jeg er skuffet over dine argumenter», sa jeg.

«Det er forståelig, men i dagens Norge er ikke bart uten skjegg mote», svarte Holm.

«Svært så motebevisst du var blitt nå da, Holm. Det virket i alle fall som at bart var skikkelig på moten i Tyrkia. Alle menn der hadde det.» Jeg satte fram en overbevisende hånd med håndflaten opp.

«Men ikke du?»

«Men ikke jeg.»

«Hm, jeg tror jeg forstår», sa Holm. 

Jeg trakk hånden sakte tilbake. «Hva mener du?» 

«Du følte at du måtte opparbeide anseelse hos dine lokale kolleger på grunn av en manglende autoritet. Du hadde ikke bart, men det hadde de andre. Så du skaffet deg en slik en. Du var helt klart i en annen kultur der. Påvirket av miljøet.» Holm satte begge hendene bak ryggen og så tenksomt ut i luften.

Jeg lyttet til Holm, men valgte å ha selektiv hørsel.

«Mine tyrkiske kolleger var helt klart respekterte borgere», sa jeg. «De snakket jo det lokale språket, og hadde derfor en naturlig autoritet hos befolkningen.»

«Så du følte at du ble litt klemt bak døra.»

«Nei, det vil jeg ikke påstå. Jeg så flere stygge barter der borte», svarte jeg. 

«Altså, det er ikke barten din vi snakker om nå, men vi gikk over til temaet om følelsen av å mangle noe.»

«Kan ikke skjønne at man blir respektert for en ustelt bart», fortsatte jeg. «Man bør helst stelle pent med barten hver eneste dag, for å vise at man er en velstelt mann som har orden. Dette liker damene …»

Det ringte plutselig på døren, og det var heldigvis et passende øyeblikk for å avslutte et noe ubehagelig tema. Jeg støtet ut luft fra nesen og trykket inn knappen på dørtelefonen.

«Hallo?» sa jeg.

«Hallo, er dette hos Herlov Holm?»

Det var en damestemme.

«Ja, det er det», svarte jeg med en stemme som myknet.

«Kan jeg komme inn?»

Jeg holdt pusten et kort øyeblikk, så bort på Holm. Han nikket lett en gang.

«Ja visst. Kom inn», sa jeg og trykket på knappen som låste opp utgangsdøren.

Jeg kremtet og strøk min nye selvtillit med en finger. Her kunne jeg jo fort teste bartens kraft mot et eksemplar av hunkjønnet.

Jeg grep tak i dørhåndtaket og skjøv utgangsdøren opp mens jeg satte opp mitt nye ansikt. Et lite smil med lett hevede øyenbryn og et snev av glimt i det ene øyet.

Foran meg sto en vakker kvinne.

Jeg sperret opp øynene i en gledelig overraskelse. Det slo meg umiddelbart at hun lignet på den kjente, blonde artisten og kjendisdivaen Mia Gundersen. Men denne divaen var en brunette. Det var altså ikke Mia. 

«Hei», sa jeg.

«Hei, jeg er Eiva Hellande», sa hun og håndhilste.

«Hei, god dag», sa Holm. Han kom opp ved siden av meg.

«Er det du som er spesialetterforsker Herlov Holm?» Hun så på Holm.

«Det er meg, ja.» Han håndhilste på henne.

«Jeg trenger hjelp. Noen har stjålet et dyrebart kunstverk fra hjemmet mitt.»






mandag 4. juli 2022

Leseutdrag Tvillingparasitten - Kapittel 1


VINDEN DREV mellom trærne og bar med seg blafrende løv. En lyskilde nærmet seg raskt skogen. Den delte seg i to, og som glødende rovdyrøyne kastet de spøkelsesaktige skygger over veggen av trær. 

De blendende lyktene lyste opp en skremt grevling idet bilen kom fram rundt en sving. I siste liten rakk den å flykte over veien og hoppe ned i grøfta, i samme øyeblikk som det brølende kjøretøyet passerte. 

Bilen nærmet seg et kryss med stikkvei til en gård. En enslig lysstolpe skinte på veien, og avslørte i et kort glimt at kjøretøyet som passerte var en mørk transportvogn med sotede sidevinduer. 

Lyset fra frontlyktene sveipet forbi et skilt i en venstresving: Greveveien. 

Bilføreren hadde kun sikt rett fram, der skinnet fra lyktene traff veien. Området rundt var ekstra dunkelt på grunn av alle de mørke trærne. 

Ved neste kryss tok sjåføren til høyre. Veien ble smalere, og vognen sakket farten. Bilføreren vendte fjeset mot skogen. Til venstre lå en grusvei. Bremselysene glimtet rødt, bilen svingte inn og klatret opp en bakke. Etter en slak sving øverst i bakken stoppet kjøretøyet. Motoren døde ut. Det ble mørkt og stille. 

En mann med caps hoppet ut av vognen og skjøv opp sidedøra. 

Mannen så ned på et livløst menneske. Han grep tak i skuldrene og trakk kroppen ut av bilen. Den livløses hæler dumpet ned på bakken. Han tok et nytt tak under armene og slepte mennesket inn i skogen til en liten lysning. Mannen slapp kroppen forsiktig ned på mosen blant noe lyng og gikk tilbake til kjøretøyet. Han startet motoren, snudde bilen så det singlet i grusen og kjørte tilbake. 

Fra skogen lød igjen de vanlige lydene: vindsus fra tretoppene og noe blafring av løv. Mennesket lå urørlig i ly av vinden. Ti minutter passerte før det plutselig raslet i krattet. Et dyr med bustete hale dukket fram fra bak en stamme. Det stoppet og været. 

En ulv. 

Den bøyde hodet mot bakken og snuste mens den kikket mot den etterlatte kroppen, løftet  og så seg forsiktig rundt. Det luktet farlig, av menneske. Men der mennesker var, fantes det også mat. Den hadde ikke spist på flere dager, og var allerede blitt tynnere på sin lange vandring fra øst mot vest. 

Ulven snek seg mellom noen trær og sirklet sakte nærmere kroppen. Få meter unna stoppet den opp og spisset ørene. 

En kvist knakk plutselig fra den andre siden av den åpne glennen. 

Den hørte lyden og krøket beina, sto helt stille og fokuserte mot noe rett fremfor seg. Det rørte seg i buskene på den andre siden av mennesket. Ulven løftet hodet. 

Et vesen på fire steg fram ved buskene. Et annet dyr. Ulven senket snuten i retning av mennesket mens den holdt blikket festet på rivalen. 

Dyret beveget seg mot ulven. Dette var ikke en annen ulv. Kanskje ikke et annet dyr heller. Fjeset og øynene lignet et menneskes. Vesenet beveget seg på alle fire, men skrittet rart. Litt som et menneske, men også litt som et dyr. Det stoppet opp og festet blikket rett på ulven, som sto helt stille, som frosset til bakken. 

Det livløse mennesket lå mellom ulven og den nyankomne skapningen. 

Ulven knurret en lav og dyp advarsel. 

Skapningen hveste tilbake og løftet noe som lignet en klo mot ulven. Den lød som et menneske som forsøkte å høres ut som et dyr. Øynene glimtet truende. 

Ulven hoppet bakover to steg, snudde seg fremover igjen og huket seg lavt mens den studerte motstanderen. De var omtrent like store, men den ukjente virket likevel litt kraftigere. Kanskje på grunn av hodet, som virket stort. Det var en stor manke av hår rundt fjeset på skapningen. 

En svak eim av røyk og stim av noe stramt nådde ulvens nese. Den luktet som menneske. Men den beveget seg ikke som det, heller som et dyr på fire. 

Ulven leet usikkert på det ene øret og været. Den studerte rivalen. Som hos et dyr var det hår på skapningen, men den hadde også noe tøy, som hos et menneske. Ulven rørte igjen på det ene øret. Dette hadde den ikke sett tidligere. 

Skapningen skrittet truende nærmere. Ulven spente seg og var klar til å flykte, den øynet motstanderen tydeligere nå. Den uventede rivalen hadde flere enn fire bein: Noen mindre legger så ut til å stikke ut fra siden langs kroppen. Den så ikke ut til å ha hale. Bakbeina reiste seg høyt bak ryggen, med spisse ledd. Hodet til skapningen var hvitt, ovalt og flatt som et menneskefjes, omkranset med langt, svart hår. 

Ulven trakk igjen usikkert på ørene. 

Skapningen løftet kloen raskt mot ulven, hugget i lufta og hveste på ny. 

Ulven så plutselig det hvite i øynene på den. Det var tydelig blikket fra et menneske. 

Ulven klynket. Den snudde seg forsiktig med halen mellom beina, kraslet seg inn mellom noen busker, snudde hodet og så at skapningen fortsatt sto helt stille og stirret etter den. Ulven snøftet skuffet før den lusket sakte tilbake mellom noen trær og forsvant inn i krattet. 

Det var stille en lang stund. Først da ulven var helt ute av syne, vendte skapningen oppmerksomheten mot det livløse mennesket og beveget seg mot det. 

Den merkelige fremtoningen gikk på fire bein. De forreste beina så ut som knyttede never under en bar underarm, som hos et menneske. Leddene på bakbeina lignet på vanlige knær, men alle knoker og bein pekte motsatt vei: bakover. Deler av lårene var kledd i tøystoff. Nederst ved leggen var det noe som lignet sko. Bakbeina med de spisse leddene fikk skapningen til å ligne på en stor gresshoppe når den beveget seg. Den manglet noe bak; det var bare bein, verken rumpe eller hale. Flere mindre lemmer stakk ut langs siden på kroppen. I mørket så de nesten ut som korte vinger. 

Skapningen listet seg helt fram til mennesket som fortsatt lå urørlig på bakken. Det lange, svarte håret skjulte fjeset. Den bøyde hodet ned. En tjafs av en festet hårlokk løsnet fra hodet på skapningen og dinglet løst i lufta som en hengende slange. Den snuste lenge på mennesket, fra ansiktet og ned til halsen. Så lenger ned på kroppen, forbi buken og til skrittet. Den trakk inn luktene og klynket svakt mens den kikket opp mot ansiktet, løftet ett av forbeina sine og rørte ved skrittet på det livløse mennesket. Ingen reaksjon. Skapningens forlemmer lignet menneskehender – med fingre. 



Den skrevde over den livløse. De rare beina på skapningen sto ut i en umulig vinkel i forhold til fjeset, som om kroppens underdel var vridd helt rundt. Den bøyde hodet og snuste igjen ved magen og skrittet. Det hengende håret la seg i krøll på kroppen. 

Skapningen lagde lyder. Den peste tungt og ga fra seg et stønn. Så trakk den inn pusten dypt med et gisp, før den slapp den ut igjen med et hulk. Den snuste dypt oppover kroppen på den liggende og la seg sakte over mens den lot nesa gli langs huden opp mot halsen. Den sniffet helt opp til ansiktet. 

Det var en ganske ung mann uten skjegg. Huden var glattbarbert. Skapningen luktet på leppene og nesa til mannen. Den la fjeset sitt kloss opp mot ansiktet og snuste dypt, igjen og igjen. Den sukket. 

Kjeften til skapningen åpnet seg, og en tunge stakk ut. Den slikket opp langs halsen på mannen. Den smattet. Tungen kom ut igjen og slikket videre mot det ene kinnet. Munnen fant en øreflipp, bet seg fast med et hugg og sugde på den en stund, før den slapp og glodde ned i ansiktet. 

En tynn, lang dråpe sikkel disset seigt fra gapet ned mot huden. 

Brått åpnet mannen øynene og stirret skapningen rett i fjeset. 

Et redselsskrik skar gjennom den mørke skogen.

lørdag 27. mars 2021

Markedsføring

Hvor langt kan vi gå i markedsføring av en bok?
Hvorfor ikke strekke seg lenger enn langt?
Skriv markedsføringstekster og tenk på kjøperne mens du skriver allerede første kapittel. Reklamér for boka i "alle" sosiale medier fra dag én av skapelsen.
Morer meg gjerne å lage fiktive utenlandske uttalelser og journalist skriverier i magasiner som ikke eksisterer. Gir god trening å tenke ut og skrive enda bedre setninger mens man skriver!

torsdag 18. februar 2021

Leseutdrag fra boka "Herlov Holm 2: Et hjerte for to"

NOE SKJER i luften straks sjeler av den kristne Gud entrer et rom med ikke-troende. Luften blir fylt av ærbødig forsiktighet og beroligende, lave stemmer. Hvis en snakker høyt i et rom der guds tjenere tråkker, får en ofte følelsen av å ha brutt flere moralske regler samtidig, kanskje uten at en vet hvilke av dem.  

Jeg antar at det bare er en følelse, og ikke en realitet, at vi andre, som ikke er prester eller munker, eller nonner for den saks skyld, i enhver religiøs jury høyst sannsynlig er skyldige: at vi løper syndens ærender og tjener dens vellyst og kroppslige forherligelser uten tanke på å dyrke rett moral eller den rene kyskhet.

Jeg trådte forsiktig og forholdt meg foreløpig reservert, men klarte ikke la være å kaste et diskré blikk mot hyllen på kjøkkenet der det vanligvis står en flaske sprit Jägermeister. Det sto heldigvis ingenting der. Jeg så på Holm, om han raskt kunne angi hvordan en hilser og kommuniserer med nonner.

«Guds fred», sa den eldste av de to og lente overkroppen lett fram som hilsen.

«Guds fred», sa den andre rett etterpå. Også hun lente seg lett framover.

«God dag. Jeg er Herlov Holm, og dette er doktor Jon Matson.» Han bukket kort og gjorde en håndbevegelse mot meg. Kvinnene snudde seg i min retning og lente seg enda en gang. Jeg bukket tilbake og smilte forsiktig mot dem.    

«Jeg er Moder Superior Anna Elizabeth Armbruster, og er abbedisse ved kommuniteten Den hellige Maria Bertilla», sa den eldste av kvinnene og løftet hånden for å hilse vanlig på oss. «Dere kan kalle meg søster Anna.» Stemmen hennes var lys, sprukken og skjelvende. Hånden hennes var lunken og veik.

«Vi holder til ved foten av Ekeberg, mot gamlebyen.» Søster Anna snakket et overdrevent og stakkato bokmål som viste at hun ikke hadde opprinnelse i norsk kultur. Hun bar et hvitt hakelin som omkranset ansiktet. Jeg antok hun var i 60-årene, selv om jeg ikke kunne se fargen på håret under hodelinet. Det var kun rynkene og den naturlige autoriteten som antydet en høyere alder. Øynene var blasse, lyseblå og litt fjerne bak posete rynker. Et lite sølvkors hang rundt halsen hennes. 

«Jeg er søster Katarina Hart, og er novise på Saint Maria Bertilla», sa den andre kvinnen og bøyde hodet lett mens hun håndhilste på oss begge. Stemmen hennes var myk og forsiktig, men ren. «Vi kaller vårt fellesskap oftest bare for Bertillahjemmet. Dere kan kalle meg for søster Katarina.» Hånden hennes var noe fastere enn abbedissens, men noe veik, den også. Hun hadde ikke et hvitt hakelin rundt hodet, bare et enkelt løsthengende hodelin. Hun hadde rene ansiktstrekk og kunne være under 40 år. Øynene hennes var store og mørkeblå og så mer direkte på oss mens hun snakket. Også hun hadde en antydning til en utenlandsk aksent. 

Silje kom opp fra underetasjen med en vannkoker. Hun håndhilste kort på de to søstrene, sa fornavnet sitt og føyde til at hun var assistent i huset. Det så ut som de godtok dette uten å stille spørsmål. Silje var en stor kontrast i klesveien med trang t-skjorte der hun tuslet inn på kjøkkenet og satte fra seg vannkokeren.

«Vi vil melde en person savnet», sa Anna da hun snudde seg fra Silje og mot Holm.

«Vent litt, søstre», svarte Holm. «Jeg tror vi skal trekke oss inn til biblioteket bak glassveggen. Der kan vi snakke i fred.» Han pekte. «Jeg vil ha med min assistent Matson, om dere ikke har noe imot det. Så kan min andre assistent jobbe uforstyrret her ute.» Holm så på meg og deretter på søstrene. Jeg nikket, og de svarte ved å se på meg og bøye hodene. 

«Kan jeg kanskje by dere på en kopp te?» spurte Holm. «Med melk?» 

«Ja, tusen takk», sa Anna. 

Jeg antok at Holm allerede visste mer om dem enn meg. Han så ut til å vite hvilken kulturbakgrunn de kom fra og at de sannsynlig foretrakk melk til teen. Her til lands er det jo mest vanlig med sukker.

Holm så bort på Silje, som nikket til svar. Hun var allerede i gang med vannkokeren.  

Etter at vi hadde satt oss ned i biblioteket og drukket litt te, var de klare til å fortsette. Jeg kastet et blikk gjennom glassveggen og så Silje, som fortsatt sto på kjøkkenet og mikset noe i et glass. 

«Vi vil melde en postulant som savnet», sa Anna. 

«En postulant?» spurte Holm. Han holdt fingertuppene mot hverandre. 

«Det er en av våre på Bertillahjemmet, søster Alex, som er savnet», sa Anna.

«Søster Alex?» spurte jeg. 

«Hun heter Alex Kempi, med x i fornavnet», sa søster Katarina. «Og Kempi rett fram.»

«Alex Kempi er altså den savnede?» sa Holm. 

«Ja, det er korrekt», svarte Anna. 

«En meget dyktig postulant hos oss», fulgte Katarina opp. 

«Unnskyld», avbrøt jeg. «Hva er en postulant?» 

«Det er en kvinne som søker seg til oss, men som hittil ikke har avgitt forpliktelse til Gud», sa Katarina.  Hun så på meg med et åpent blikk.

«Jeg trodde det het novise før man ble nonne», sa jeg. 

«Det er korrekt», svarte søster Anna. Så sa hun ikke mer. Det ble stille en kort stund. 

«Graden hos oss er at man starter som postulant, som er det samme som det dere kanskje ville kalle en kandidat», sa Katarina. «Etter en tid som postulant kan man få en prøvetid som novise. Da er det forberedelser til å tre inn med løfte for all tid i vårt religiøse ordenssamfunn.» Søster Katarina snakket stakkato og rent med et tekstlig bokmål uten svingninger i tonen. Jeg ante at hennes tykke r-lyder hadde en opprinnelse i amerikansk eller engelsk kultur. 

«Dere sier at Alex Kempi er savnet», sa Holm. «Betyr det at hun er forsvunnet uten at dere visste at hun forlot Bertillahjemmet, eller forsvunnet ved at hun ikke er kommet tilbake til dere etter avtale?» 

Søstrene så på hverandre.

«Søster Alex forsvant uten at vi visste at hun forlot oss», sa Anna. 

«Ok», svarte Holm. «Når forsvant hun?» 

«Vi tror hun forsvant for tolv eller tretten dager siden.»

«Tror? Dere vet ikke?» Herlov Holm beveget fingertuppene mot hverandre. Hans spesielle vane når han begynner å tenke. Først tomlene mot hverandre, så pekefingrene, og hele veien til lillefingrene. Så tilbake til tomlene og ny runde. 

«Søster Alex foretrakk å isolere seg på rommet sitt den siste tiden før hun forsvant», sa Anna. «Hun følte seg ofte dårlig. Det ble derfor til at vi skuffet mat til henne gjennom en lem nederst på døra, to ganger daglig. Vi skjønte at hun trengte fred. Etter to dager uten å høre fra henne sjekket vi rommet hennes, men da var hun borte.»

«Maten var urørt?» spurte Holm. 

«Den ene tallerkenen var halvspist, men det var i alt fire tallerkener i rommet. To av dem sto midt på gulvet. Hun hadde flyttet på disse og gitt plass til de to neste tallerkenene med mat som ble skjøvet til henne, men ikke noe av maten på de tre tallerkenene var rørt.» 

«Så da vet dere faktisk ikke det nøyaktige tidspunktet hun forsvant, kun at det var etter måltid nummer to den første dagen, og før frokost den tredje dagen.» sa Holm. 

De to søstrene så på hverandre og nikket med store hodebevegelser. De var synlig imponert. 


lørdag 17. oktober 2020

Indie Julekatalog

Årets selvpubliserte indie-julekatalog 2020 over bøker du vil ha:

Se katalogen her --> ...<

I julekatalogen har en rekke frie forfattere slått seg sammen for å skape en julekatalog der de kan tilby sine bøker mot jula 2020. Her finner du romaner, noveller foto og fakta for hele familien; 

Humor, krim, sak, bildebok, prosa og aforismer.

En spesiell takk går til initiativtaker Hege Bjerkelien og pådriver Elin Hansen for at katalogen har blitt utformet og produsert. 


Så synger vi alle julen inn:
Melodi: Mele kalikimaka.

Buorit Juovllat is the thing to say, on a cold and Sami Christmas Day.
That's the viddas greeting that we send to you from the land where reindeer play.
Here we know that Christmas will be cold and bright.
The northern light to sway the sky by day and night.
Buorit Juovllat is the Sami way to say; 'Merry Christmas to you'.

Leseutdrag Chagall stjålet

Kapittel 2 JEG STO på en stor terrasseplatting i bydel Sagene i Oslo og trykket på en rund dørknapp på et gammelt, gult murhus. Adressen var...