Kapittel 2
Jeg skulle besøke min gode venn spesialetterforsker Herlov Holm, som jeg ikke hadde sett på noen måneder. Jeg var nylig kommet tilbake til Oslo etter en lengre reise til Sør-Tyrkia ved Iskenderun i en slags kombinert jobbe-, påske- og vårferie. Det hadde vært en hard reise med mye jobb en drøy måneds tid med andre kolleger fra Tyrkia ved grensebyen Antakya mot Syria, før jeg siden reiste til Iskenderun for å slappe av en måned på et passende feriehotell uten barn eller fulle folk. Etter nødvendig hvile kunne jeg frisk og opplagt reise hjem til et vårlig Oslo.
«Ja, hvem er det som ringer på?» spurte en metallisk stemme fra en høyttaler bak et lite gitter.
Jeg bøyde meg fram mot høyttaleren.
«Hei, det er Matson.»
«Kom inn.»
Det skurret. Døren var åpen noen sekunder. Jeg grep håndtaket, trykket det ned, trakk i døren og trådte inn. Det var en porttelefon i entreen rett innenfor, men Holm sto ikke der for å ta imot meg. Jeg skjønte at han hadde åpnet inngangsdøren med en fjernkontroll fra et annet rom i huset. Han var antakelig i arbeidsrommet i underetasjen, eller i biblioteket i første etasje.
Noen ganger foretrekker nemlig Holm å svare besøkende med en gang og trykke på åpne-knappen med fjernkontrollen fra et av disse rommene i stedet for å la den besøkende stå utenfor og vente, mens han selv må skynde seg å gå helt ut til entreen for å ta imot. Dette skjer særlig hvis han venter en venn han stoler på, og i mellomtiden er opptatt i arbeidsrommet eller biblioteket. Det er fordi han ikke ønsker å rive seg løs med en gang, men heller ta imot besøket etter hvert, når gjesten har kommet helt inn i huset.
Jeg hadde sendt noen SMS på forhånd og varslet at jeg var på vei, så jeg var selvfølgelig ventet.
Jeg var litt ekstra spent å treffe Holm denne gangen. Jeg hadde nemlig brukt tid på å utvikle en bart under oppholdet i utlandet. Ja, en sånn hårete dings mellom nesen og leppen. Nå var jeg ivrig etter å vise den fram til Holm.
Flere av de tyrkiske kollegene jeg hadde blitt kjent med under oppholdet ved Antakya, spesielt de populære med sterkt dametekke, hadde bart. Jeg mente derfor at også jeg kunne få utbytte av å skaffe meg noe lignende. Så der hadde jeg begynt å la være å barbere meg under nesen for å utvikle en bart på linje med kollegene. Det ble ikke den tettsittende tingen de lokale gutta så ut til å dyrke uten problemer. Hårveksten i fjeset mitt hadde ikke grodd så raskt og fyldig som jeg hadde forventet. Barten min vokste heller ikke helt i samme retning som det jeg kunne observere hos de andre. Den vokste tvert imot mer ut langs siden enn den vokste tett og kort ut rett over leppen. Så derfor ble det til at jeg heller utviklet en lang og smal bart som begynte å krølle seg til den endte opp i en begynnende snurr i tuppene.
Nå ville jeg høre hva Holm syntes om dingsen. Jeg hadde selvfølgelig en liten følelse av at han ikke kom til å like barten. Herlov Holm er for meg kjent som en noe konservativ type som fort kan mislike enkelte hendelser som utfordrer den etablerte samfunnsorden, og han er ofte kritisk til, som jeg har hørt ham si, impulsive påfunn som utføres uten plan, og derfor ofte ender motsatt av det som er intensjon. Noe sånt.
Men kanskje han denne gangen likevel ville anerkjenne mitt siste påfunn? Man vet aldri med Holm, men enkelte ganger har jeg erfart at han faktisk kunne anerkjenne ideer, om han syntes de var gode.
Barten gjorde at jeg, etter mitt syn, hadde et annet blikk enn tidligere. Min personlighet utviklet på en måte en mer markant karakter for hver dag jeg så meg i speilet. Den bidro til å gi ansiktet mitt mer maskulinitet. I speilet kunne jeg også ane en mann som så tilbake på meg med noe mer autoritet enn tidligere: Han fremsto som en langt mer selvsikker type. Uten bart hadde mannen i speilet tidligere nesten sett litt barnslig ut, med det litt for runde ansiktet.
I tillegg til barten måtte jeg også velge et ansiktsuttrykk som passet den. Jeg hadde posert foran speilet og gjort forskjellige artige grimaser, og siden mer alvorlige uttrykk. Jeg endte opp med en mine jeg kunne bruke for rette øyeblikk. Jeg hadde faktisk øvd på å holde dette uttrykket, som jeg antok kunne fremheve de beste kvalitetene ved et fjes de fleste ville finne tiltrekkende og interessant.
Minen jeg hadde valgt, var et lite smil med lett hevede øyenbryn og et snev av glimt i det ene øyet.
«Hallo», hauket jeg fra gangen da jeg kom inn, sparket av meg skoene og skrellet av meg jakken.
«Hei! Er det ikke min unge venn, doktor Jon Matson?» kom det fra Holm i stuen. Stemmen hans nærmet seg døren ut til gangen. «Kommet fra en lengre tur og …» Han stoppet brått opp da han så meg, og slapp pusten hørbart ut. Lettere oppgitt, som en far foran en uregjerlig sønn.
Jeg skjønte at Holm hadde oppdaget barten, og innså med en gang at han mislikte den.
Selvfølgelig. Ingen overraskelse. Jeg stålsatte meg og trakk pusten dypt.
Jeg så på Holm. Blikket hans var det samme som en kan få når en finner et ekstra tykt, svart hår i gulrotsuppen. Han rynket øyenbrynene og trakk hodet litt tilbake.
«Hva i alle dager er dette?» spurte Holm med streng stemme.
«Dette er min nye bart», sa jeg selvsikkert.
«Jeg ser det.»
«Og jeg ser, Holm, at du ikke liker den.»
«Nei, den er ekkel.» Han fikk en streng mine.
«Men jeg liker den», sa jeg og strøk lett over mustasjen.
«Hvis man liker en pistrete flisebart, lik den Johnny Depp hadde …»
«… Johnny Depp, ja? Men som du ser: Jeg hadde tenkt en begynnende snurrebart …»
«… så vil nok den fort forsvinne igjen, fortere enn det tok å dyrke den», sa Holm.
«Vel, jeg kommer til å beholde den. Og dyrke den.» Jeg lot hånden falle fra ansiktet.
«Klart du ønsker det, Matson.» Han sukket lydløst.
«Eller kanskje la den gro tett til den er utviklet mot en full Tom Selleck.»
«Ja, det kan jo ta lang tid å få …»
«Jeg har i alle fall et mål, Holm», sa jeg og løftet en pekefinger.
«Å få mer suppe i barten er i hvert fall et klart mål du kan oppnå.»
«Sjarmere ei dame, for eksempel», fortsatte jeg.
«Bakterier fester seg og yngler i en bart.»
«Jeg kommer helt klart til å forsterke mitt maskuline uttrykk med denne barten», sa jeg mens jeg prøvde å overhøre hans argumenter. Jeg fortsatte: «Og gi damene en følelse av at de sitter foran en mann med stor selvtillit og modenhet. Noe de ofte ser etter hos en trygg mann som de kan legge seg i havn med.»
«Det er karakteren, ikke barten, som skaper mannen», sa Holm og blunket sakte mot meg som en gammel ugle.
Jeg følte at vi sto der en stund og målte hverandre i stillhet.
Klart jeg var såret over de kritiske kommentarene. Her hadde jeg brukt lang tid på å passe på bartens vekst; jeg trimmet de ytterste hårtustene på barten hver eneste morgen. Ja, jeg hadde til og med brukt pinsett og saks noen morgener for å trimme vanskelige hår midt i barten. Jeg hadde tilbrakt mye tid og stått foran speilet med prøving av forskjellige ansiktsuttrykk som skulle passe den nye ansiktsfrisyren. Til slutt satt både barten og uttrykket. Jeg var så stolt av jobben jeg hadde gjort at jeg ville dele denne gleden med Holm: å se resultatet av et ferdig dyrket og velpleid ansikt som ville ha fått en hvilken som helst hudpleier eller frisør til å slå hendene sammen i begeistring.
Men istedenfor skulle jeg altså oppleve slakt, og det fra han jeg trodde var min beste venn.
«Jeg er skuffet over dine argumenter», sa jeg.
«Det er forståelig, men i dagens Norge er ikke bart uten skjegg mote», svarte Holm.
«Svært så motebevisst du var blitt nå da, Holm. Det virket i alle fall som at bart var skikkelig på moten i Tyrkia. Alle menn der hadde det.» Jeg satte fram en overbevisende hånd med håndflaten opp.
«Men ikke du?»
«Men ikke jeg.»
«Hm, jeg tror jeg forstår», sa Holm.
Jeg trakk hånden sakte tilbake. «Hva mener du?»
«Du følte at du måtte opparbeide anseelse hos dine lokale kolleger på grunn av en manglende autoritet. Du hadde ikke bart, men det hadde de andre. Så du skaffet deg en slik en. Du var helt klart i en annen kultur der. Påvirket av miljøet.» Holm satte begge hendene bak ryggen og så tenksomt ut i luften.
Jeg lyttet til Holm, men valgte å ha selektiv hørsel.
«Mine tyrkiske kolleger var helt klart respekterte borgere», sa jeg. «De snakket jo det lokale språket, og hadde derfor en naturlig autoritet hos befolkningen.»
«Så du følte at du ble litt klemt bak døra.»
«Nei, det vil jeg ikke påstå. Jeg så flere stygge barter der borte», svarte jeg.
«Altså, det er ikke barten din vi snakker om nå, men vi gikk over til temaet om følelsen av å mangle noe.»
«Kan ikke skjønne at man blir respektert for en ustelt bart», fortsatte jeg. «Man bør helst stelle pent med barten hver eneste dag, for å vise at man er en velstelt mann som har orden. Dette liker damene …»
Det ringte plutselig på døren, og det var heldigvis et passende øyeblikk for å avslutte et noe ubehagelig tema. Jeg støtet ut luft fra nesen og trykket inn knappen på dørtelefonen.
«Hallo?» sa jeg.
«Hallo, er dette hos Herlov Holm?»
Det var en damestemme.
«Ja, det er det», svarte jeg med en stemme som myknet.
«Kan jeg komme inn?»
Jeg holdt pusten et kort øyeblikk, så bort på Holm. Han nikket lett en gang.
«Ja visst. Kom inn», sa jeg og trykket på knappen som låste opp utgangsdøren.
Jeg kremtet og strøk min nye selvtillit med en finger. Her kunne jeg jo fort teste bartens kraft mot et eksemplar av hunkjønnet.
Jeg grep tak i dørhåndtaket og skjøv utgangsdøren opp mens jeg satte opp mitt nye ansikt. Et lite smil med lett hevede øyenbryn og et snev av glimt i det ene øyet.
Foran meg sto en vakker kvinne.
Jeg sperret opp øynene i en gledelig overraskelse. Det slo meg umiddelbart at hun lignet på den kjente, blonde artisten og kjendisdivaen Mia Gundersen. Men denne divaen var en brunette. Det var altså ikke Mia.
«Hei», sa jeg.
«Hei, jeg er Eiva Hellande», sa hun og håndhilste.
«Hei, god dag», sa Holm. Han kom opp ved siden av meg.
«Er det du som er spesialetterforsker Herlov Holm?» Hun så på Holm.
«Det er meg, ja.» Han håndhilste på henne.
«Jeg trenger hjelp. Noen har stjålet et dyrebart kunstverk fra hjemmet mitt.»
